- Ne rrepire te rruges se rreshqitshme me balte e terr pa aguar,
- vertitet nje cunak me vertik duke mberthyer duart e skuqura prej te ftohtit akull,
- nje thes mban nder ata duar, mezi e me perpjekje mbinjerezore,
- te shekullit te ri enderrimtar e ziliqar e ngrire e e grire, pa prush e magall, e frohte si acarr.
Edhe dielli ende nuk ka lere, kurse kembet e djaloshit jane te forta,- ditet e tij nisin qe me nate, me henen e kalteruar,
- me shprese e drite djaloshare sheh mu ne zemer te sketerres,
- Zenel i Migjenit ne kohe shembellyer, mban nder duar ca pagure.
- Jane pagure te qumeshtit, te qelta e plastike,
- jane ushqim perdite per persheshet e femijeve te zingjineve ne qytet,
- po jo vec pagure, edhe mish, gjithesend, pagurja eshte metafore,
- Se Zenelet, edhe pse kohet ecin para, vertiten si mjegullina rreth nesh.
- (Dionis Xhafa, 24.01.2022)